When Injustice Becomes Law, Rebellion Becomes Duty

IRA ble grunnlagt som en frigjøringshær.  For britene var IRA frivillige terrorister og følgelig utførte ikke IRA krigshandlinger men terrorhandlinger som for eksempel da IRA skjøt og drepte 14 britiske agenter i Dublin 21. november 1921.  For britene (Black & Tans) var det en plausibel reaksjon å skyte inn i folkemengden på en fotballstadion i Dublin samme dag og drepe 14 uskyldige sivile.

Under borgerkrigen ble IRA betegnet som en terror-organisasjon av fristaten, Irish Army og den katolske kirken.  

Fra 1971 ble mistenkte IRA frivillige internert som potensielle terrorister.

Internering er frihetsberøvelse uten rettslig dom.  Ved internering har de internerte ikke begått kriminelle handlinger som skal påtales etter straffeloven og det påhviler ikke staten å fremlegge bevis for skyld.  

Terrorisme er kriminalitet og hver mistenkt terrorist skal stilles for retten og få anledning til å forklare seg, og staten må bevise at det er blitt utført kriminelle handlinger før vedkommende blir dømt som i Vest-Tyskland på 1970 tallet da staten straffeforfulgte medlemmer i terrorgruppen Bader- Meinhof.

I 1971 gikk IRA til massive angrep på samfunnsstrukturen i Nord-Irland.  Den britiske krigsmakten var under angrep fra en gruppe sivile som organiserte seg som en hær.  

Militærrådet i Provisoriske IRA bestod av en trykkeriarbeider, en veddemål-agent, to irsklærere, en sløydlærer og en ufaglært.

Verdens øyne ble rettet mot Belfast i 1969 fordi den katolske befolkningen reiste seg mot den urettferdigheten og diskrimineringen som det britiske styre i provinsen Ulster hadde påført dem gjennom mange ti år.

Opptøyer, steinkasting og brannbomber så verden på med et skråblikk.  

Bilbomber og drap på politi og soldater var noe annet.  Var England i en borgerkrigstilstand eller i en fordekt krig med den alliansefrie republikken Irland? 

30. januar 1972 ble 14 menn og ungdommer skutt og drept av britiske fallskjermjegere i Derry.  De var ubevæpnede og utøvde sin demokratiske rett til å demonstrere mot interneringen av katolske menn.  Vest - Europa og USA holdt pusten.  Hva er det som skjer i Nord-Irland?  Fra steinkasting til nedskyting og drap på sivile som demonstrere på fredelig vis mot styresmakten?  De demokratiske verdiene og menneskerettighetene sto på spill i Nord-Irland. 

Terrorisme skal først og fremst skap frykt, en uforutsigbar frykt for voldshandlinger.  Frykten vil gi terroristene styrke som leder til at fienden handler for fort og dermed tar gale beslutninger og det styrker terroristenes hensikter.  Terror er som regel et våpen for den underlegne parten i en konflikt, og det er essensielt viktig å demonstrere egen styrke og vilje til å angripe den sterke parten. 

 Det var ikke romantisk å være frivillig i IRA. Det var en krevende hverdag.  Det ble forventet at frivillige deltok i angrep og drap på britiske soldater og politi, og risikoen for å miste eget liv eller lange fengselsstraffer var en konstant overhengende fare.

De frivillige i IRA måtte forsake mye av sitt sosiale liv og leve mer eller mindre uten økonomiske midler. 

Alle medlemmer i IRA var innrullert på frivillig basis.  Så lenge de tilhørte IRA, var de underlagt ordre.  Viss en ville ut som frivillig, var det i orden. De som gikk ut var pålagt taushet, og ville bli drept viss de var løsmunnet om det de visste.  De fleste som gikk ut som frivillige, gjorde det etter å ha sonet ferdig en fengselsstraff for IRA aktiviteter.

De fleste forstod hvorfor IRA sloss mot britene.  IRA ble likevel definert som terroristorganisasjon av den katolske kirken som uttalte en grunnleggende mistillit til IRA sin aksjoner.  Prester i Belfast, biskoper i Nord-Irland og Paven selv fordømte IRA som en morderisk organisasjon.  Nordirske katolske politikere som SDLP leder John Hume, sa han forstod hensikten til IRA/Sinn Féin, men fordømte voldsbruken.  

Den til enhver tid sittende irske regjering tok avstand fra IRA og volden som organisasjonen utførte i Nord-Irland, og en unison presse både i Irland og England fordømte IRA. 

IRA responderte på den kraftige fordømmelsen med uttalelsen at deres mål var å aldri svikte den nasjonale og katolske befolkningen i Nord-Irland, og de ville aldri mer tillate unionistisk dominans i Ulster.  IRA hadde ingen tillit til en forhandlingsløsning så lenge England tillot at det nordirske parlamentet Stormont forsatt fikk være et parlamentet av protestanter for protestanter.

IRA var immune imot enhver kritikk og fordømmelse uansett hvor den kom fra.  De fortsatte sine operasjoner mot de britiske soldatene og RUC, og IRA fikk stadig nye frivillige til sin armè.  IRA ble en betydelig militær faktor i Ulster.  

Det var IRA sin posisjon som militær organisasjon som gjorde det mulig for Sinn Féin å forhandle ut fra styrke da fredsprosessen startet i 1993 og endte med Langfredagavtalen i 1998.  IRA lot seg avvæpne etter at avtalen hadde vist seg virkningsfull over tid, og i 2005 ble IRA oppløst og alle militære aktiviteter opphørte.

IRA var en frigjøringshær og som andre frigjøringshærer som for eksempel ANC i Sør-Afrika, opphørte den militære eksistensen da målet var fullendt. 

IRA sa i sin avslutningappell i juli 2005 at deres væpnede motstand hadde vært legitim og rettferdig.  Det sentrale for en frigjøringshær er å vite når volden skal stoppe, når det er tid for fred.