Aiden McAnespie, Pat Finucane og Døden på Klippen

Shoot to Kill er et begrep som ble lansert av den republikanske bevegelsen.  Britene har aldri innrømmet å ha en stående ordre til sine militære styrker om å drepe fremfor å arrestere mistenkte IRA og INLA frivillige.

Det er fem drap som er i en særstilling under The Troubles.  Alle ble sannsynlig utført med overlegg av den britiske sikkerhetstjenesten.

Søndag 21. februar 1988 skjer det et overlagt drap i Tyrone utført av britene. 

Aiden McAnespie ble født i grensebyen Aughnacloy i Tyrone fylke i 1965.

Aiden er talentfull i Gælisk fotball. Han får tidlig i karrieren en skade i begge knær, og må legge opp som aktiv spiller.  Han tar i stedet en dommer- utdanning, og er i ferd med å avslutte denne da hans liv brått ble avsluttet av en britisk kule.  Han rekker å dømme én kamp før han blir drept, og han er på vei til en gælisk fotball kamp i Aughnacloy denne søndagen i februar.

Aiden er medlem i Sinn Féin og frivillig i IRA.  Han er ikke aktiv i en ASU.  Han hadde et entusiastisk forhold til motorsykler og han likte og å spille poker.  Han hadde en positiv innstilling og var godt likt i byen hvor de fleste kjente Aiden McAnespie.  Hans engasjement i den republikanske bevegelsen hadde vært synlig siden 1982, og han var fast valgkampansvarlig for Sinn Féin.

Aiden McAnespie arbeidet på en fabrikk som foredlet kyllingprodukter i Monaghan fylke.  Hver dag krysset han britene sin kontrollpost ved grensen, og neste hver dag utsetter de ham for trakassering.  Bilen hans blir gjennomsøkt, og han må ofte vente i en time før han slipper igjennom.  Britene vet at han representerer Sinn Féin, og han blir trakassert for sin politiske tilknytning til den republikanske bevegelsen.

Samme dag som han blir drept, er han sammen med moren Elisabeth og viser deres respekt til en avdød slektning.  

Da de returnerer til Aughnacloy blir de stoppet av UDR, og de blir holdt igjen i to timer, for hvilken gang vet de ikke selv.

Litt senere på ettermiddagen da Aiden skulle på fotballkamp, valgte han å ikke kjøre gjennom kontrollposten.  Britene kjente bilen hans, og med stor sannsynlighet ville bilen bli gjennomsøkt.  Aiden parkerte derfor noen hundre meter bortenfor og gikk igjennom kontrollposten.  

Det var uproblematisk for ham å komme igjennom. Da han var kommet nesten halvveis mellom kontrollposten og stadionet  rundt 275 meter fra kontrollposten, lød det et enkelt skudd fra et kraftig gevær.  Aiden McAnespie segnet om og døde momentant. Etter skuddet var avfyrt, forsvant en britisk soldat fra kontrolltårnet, men ellers forble det rolig på kontrollposten.

Det var fast prosedyre for britiske soldater på vakt  i Nord-Irland, at når skudd ble avfyrt uten forvarsel, skulle kontrollposten forsegles og alle på vakt skulle innta forsvarsposisjon til situasjonen var avklart.  Denne søndagen skjedde det ingenting på kontrollposten.

Folk strømmet til den døde kroppen som lå i gaten, og britene kom til for å ta kontroll over situasjonen.  Nyheten om Aiden`s død spredde seg raskt i Nord-Irland og Republikken.  Drapet skapte sinne og fortvilelse fordi nok et «Shoot to Kill» drap rammet Sinn Féin, igjen.

Irske myndigheter krevde en undersøkelse med det samme, og politiet i Monaghan fikk i oppdrag å gjøre undersøkelser og skrive en rapport om hendelsen.  Rapporten ble fremlagt samme år, men ble unntatt fra offentliggjøring.  Bare myndighetene kjenner innholdet i rapporten.

Britene var raskt ute med å erklære at Aiden McAnespie døde som følge av en ulykke.  En soldat skal angivelig ha mistet geværet i bakken fordi han var våt og fettet på hendene. Geværet gikk av som følge av fallet, og skuddet skal ha gått i bakken og rikosjetten gikk inn i ryggen på Aiden.

Undersøkelsene bekreftet at geværet bare kunne avfyre skudd med avtrekkeren. Viss geværet falt i bakken, ville det ikke utløses skudd.  Det må  til et press på fire kilo på avtrekkeren, for at skudd skal gå av. 

Familien til Aiden McAnespie ble mange ganger stanset av britene i årene før Aiden ble skutt, og far til Aiden ble fortalt av soldatene  at de hadde en kule med sønnens navn på i kontrollposten.

Ingen ble tiltalt for drapet på Aiden McAnespie. I 2009 fikk familien en skriftlig beklagelse fra Ministeren for Nord-Irland, Shaun Woodward og brevet var også signert av Forsvarsminister Bob Ainsworth.

De beklager ikke annet enn at rikosjetten traff Aiden McAnespie den søndagen, og de beklager at kulen kom fra et britisk gevær.

 

Nokså nøyaktig ett år etter drapet på Aiden McAnespie, ble Patrick (Pat) Finucane (39)  drept i sitt hjem i Belfast av inntrengere som skjøt ham med fjorten skudd.

Pat Finucane var advokat og hadde forsvart mange tiltalte med republikansk tilhørighet.  Han hadde også forsvart protestantiske lojalister som var under tiltale.

Det ble antatt at Pat Finucane hadde gode kontakter inn den republikanske bevegelsen. Det er usikkerhet om han var medlem i Sinn Féin eller frivillig i IRA.

Han ble regnet som en dyktig advokat og representerte Bobby Sands og flere av de andre sultestreikende i 1981.  

Søndag 12. februar 1989 satt Pat Finucane og spiste middag med sin hustru og tre barn.  Midt i måltidet ble entrédøren slått opp med slegge, og fire maskerte menn stormet inn og skjøt to skudd i brystet til Pat som ikke rakk å reise seg fra stolen.  Han falt baklengs i gulvet og en av angriperne stilte seg over Pat, og skjøt ham med tolv skudd i hode.  Familien satt skrekkslagne ved middagsbordet, og barna var vitner til det ekstremt brutale drapet på deres far.

UDA/UFF tok på seg ansvaret for ugjerningen, og hevdet at Pat Finucane var et legitimt mål siden han var tungt involvert i IRA sine aktiviteter.  Pat hadde flere nære familiemedlemmer som var frivillige i IRA, og som var ansvarlige for militære aksjoner.

Det gikk to år etter denne ugjerningen, før den konservative britiske regjeringen erklærte UDA som terrororganisasjon.  

 Det var mistanker om at britiske sikkerhetsstyrker også var involvert i angrepet på Pat Finucane på den ene eller andre måten.  Det ble kjent gjennom informanter at ansatte i de britiske sikkerhetsstyrkene lot seg verve til UDA/UFF  som frivillige, og deltok i drapaksjoner rettet mot den republikanske bevegelsen.

Det er ikke fastslått med sikkerhet om en eller flere av angriperne som drepte Pat Finucane også tilhørte det britiske militære, men opplysningene om at britisk militær etterretning og RUC, visste helt eller delvis om angrepet på Pat Finucane, og at de ikke gjorde noe for å avverge drapet, kommer fra sikre kilder. 

Britisk etterretning og RUC ga informasjon til protestantiske lojalister om kjente IRA og Sinn Féin medlemmer, og den informasjonen ble brukt da UDA/UFF myrdet 30 republikanske aktivister fra 1988 til 1993.  

Det er gjort iherdige forsøkt på å få den fulle sannheten om drapet på Pat Finucane, men det er ikke mulig å få noe konkret ut av britene.  

Representantenes hus i USA vedtok i 2006 en resolusjon om å henvende seg til britiske styresmaktene, for å få sannheten på bordet angående drapet på den nordirske menneskerettighets advokaten Pat Finucane. Britene har holdt kortene tett til brystet helt frem til i dag, selv om amerikanske politikere avkrever dem et svar.  

Statsminister David Cameron ga på vegne av den britiske regjeringen i 2011 familien med særlig adresse til barna, en unnskyldning for britenes rolle i drapet på faren deres. Hva som konkret skjedde, og på hvilken måte og på hvilket nivå britiske myndigheter var involvert i drapet på Pat Finucane, er fremdeles en hemmelighet.

 

Den 6. mars 1988 skjer det en ny katastrofe for IRA.  Tre IRA frivillige har dratt til Gibraltar som er en britisk koloni ved sørspissen av Spania.  Målet var å detonere en Semtexbombe ved ruten til det britisk militær korpset The Royal Anglian, som skulle marsjere til  Guvernørens hovedkvarter for den ukentlige vaktskifteseremonien.  

Aksjonen hadde en stor symbolverdi for IRA, for de ville ramme det britiske militæret i en av de gjenværende britiske koloniene.

De tre IRA frivillige på Gibraltar, ble ledet av Mairead Farrell fra Belfast.  Hun var aktiv da IRA kvinnene sultestreiket i kvinnefengselet i Armagh i sympati med sine kamerater som sultestreiket i Long Kesh i 1980.  

Mairead Farrell ble født i 1957 i Belfast.  Hun hadde vært frivillig i IRA siden hun var 17 og var en erfaren frivillige.  Hun var forlovet med Seamus Finucane, bror til advokat Pat Finucane.  

Hun har med seg Daniel (Danny) McCann (31) og bombeingeniøren Sean Savage (23).  Begge kom fra Vest-Belfast, og tilhørte republikanske familier.  Sean er nevø til Billy McKee.

RUC påsto at Danny McCann og Sean Savage hadde myrdet to britiske Special Branch  agenter ved havnen i Belfast i 1987, og at Sean Savage var leder for den ASU som drepte UDA toppen John McMichael like før jul i 1987.

Sean Savage er en av IRA`s dyktigste bombespesialister, og Danny McCann er en høyt ranket etterretningsoffiser i IRA.  

IRA sendte avgårde sitt A-lag til Gibraltar.

 De  tre reiser fra Belfast til Dublin og flyr til Malaga i Spania.  De skaffer seg tre biler og den ene prepareres med Semtex. Først kjører de over grensen til Gibraltar med to biler.  Bombebilen står igjen i Spania.

Da de ankommer stedet hvor bandet skal marsjere forbi om noen dager, setter de fra seg den ene bilen på en parkeringsplass like ved ruten til The Royal Anglian.  

Bilen skal holde plassen til de kommer tilbake med bilen som er preparert med Semtex.  Bombebilen skal da bytte plass med den hvite Renaulten som de plasserte der i forveien.  

Bomben skal settes med timer og når den detonerer, er de etter planen trygt tilbake i Spania og på vei til flyplassen i Malaga for å reise hjem til Belfast.

Da de skulle til å kjøre ut av Gibraltar, er de først innom en bensinstasjon. Da de svinger inn på stasjonen, kommer britiske SAS soldater løpende mot dem.  Sean Savage løper vekk mens Mairead Farrell og Danny McCann står igjen og SAS omringer dem.  Danny McCann er kledd i jeans og T- shirt og Mairead Farrell har et kort skjørt og en kort jakke med bluse.

 SAS påstår at Danny McCann gjorde en «truende bevegelse» mot dem, og at de derfor skjøt ham og Mairead Farrell.  Begge var ubevæpnede og siden det ikke var bomber i nærheten, hadde de heller ikke en bombe detonator som SAS hevdet at både Danny McCann og Mairead Farrell var i besittelse av.  Begge ble skutt på kloss hold med ca. 10 skudd hver. 

SAS tok opp jakten på Sean Savage med det samme han la på sprang.  Han stoppet da de ropte at de ville skyte.  Han rakte hendene i været og ville overgi seg.  Den ansvarlige SAS offiseren hevdet at Sean Savage også gjorde en «truende bevegelse» mot dem, og de skjøt 18 skudd inn i kroppen hans.  Sean Savage var ubevæpnet.  De IRA frivillige døde momentant. 

 Britene hadde dermed gjennomført en ny vellykket Shoot to Kill operasjon mot IRA.

Spansk politi fant senere bilen som de hadde ladet med en 70 kg. Semtex bombe.

Den 28. april samme år, viste BBC en dokumentar som de kalte Døden på Klippen, og i programmet blir det dokumentert at SAS hadde henrettet mistenkte terrorister uten å selv være truet.  Britiske myndigheter holder hardnakket på at soldatene handlet i nødverge. Åtte elitesoldater mot tre sommerkledde og ubevæpnede «turister» som den ansvarlige SAS offiseren påstod det ikke var mulig å arrestere på vanlig måte.  

 En britisk etterretningsrapport som kom senere det samme året, konkluderte med at «skytingen og avrettingen av de tre IRA mistenkte var lovlig»

Den europeiske menneskerettighets domstolen i Haag, konkluderte i 1995 at britenes handlemåte og drapene på de tre nordirske personene  6. mars 1988 på Gibraltar, var ulovlig og at de tre fikk sine menneskerettigheter krenket. Domstolen konkluderte med at arrestasjon var det eneste lovlige virkemiddelet i den gitte situasjonen.

Britiske myndigheter visste om operasjonen til IRA på Gibraltar på forhånd.  De kalte sin godt planlagte aksjon for «Flavius».

Den Interne granskingen til IRA, slo fast at britene visste om aksjonen på Gibraltar som følge av «løsmunnet atferd» fra Dan McCann.  Det var enkelt å legge skyld på en som ikke fikk forklare og forsvare seg. Etter Gibraltar hang det plakater rundt omkring i barer og i de katolske boligområdene som advarte alle mot å snakke om den republikanske bevegelsen hvor som helst, når som helst.